Hva er albueleddsdysplasi?
Dysplasi betyr «unormal utvikling» og albueleddsdysplasi betyr dermed ganske enkelt unormal utvikling av albueleddet. Albueleddsdysplasi er et samlebegrep for ulike arvelige vekstforstyrrelser som kan skje i albuen under hundens oppvekst. Disse inkluderer fragmentert processus coronoideus (FCP), osteochondrose dissecans (OCD), ununited anconeal process (UAP) samt uspesifikk artrose.
Hva er årsak til AD?
Albueleddet er et komplisert ledd som består av tre knokler; overarmsbeinet (humerus) og de to underarmsbeina (radius og ulna). Dersom fordeling av krefter i leddet ikke er optimal vil enkelte deler av leddet ende opp med å ta for mye av belastningen. Dette kan skyldes at de tre knoklene ikke passer perfekt sammen som et resultat av unormal utvikling eller mer generelle feil i holdning og/eller vinkling av frambeinet. Det er denne økte punktbelastningen på enkelte steder i leddet som anses for å være en bakenforliggende årsak til lidelsene UAP, FCP og OCD. Disse vekstforstyrrelsene kan føre til halthet og smerte, samt utvikling av artrose, i leddet. Felles for de ulike vekstforstyrrelsene er at små, men vesentlige, deler av leddbrusken ikke utvikles normalt eller at den skades på grunn av forstyrrelser i utviklingen av det omkringliggende beinvevet. Leddbruskdefekter kan også ses i andre deler av leddet, men er relativt uvanlige. Moden leddbrusk kan også skades over tid på grunn av overbelastning, dette bidrar både til en gradvis forverring av tilstanden hos mange pasienter, men gjør også at noen hunder først får problemer etter noen år når slitasjen begynner å gjøre seg gjeldende. Hos veldig mange pasienter er det brusken på siden av leddet inn mot kroppen som er skadet eller slites ned. AD er i all hovedsak en genetisk lidelse selv om miljøfaktorer, sånn som overvekt og feil sammensatt kost når hunden er i vekst, kan ha effekt på hvorvidt en hund med gener som koder for AD vil utvikle et klinisk problem, samt hvor stort problemet blir. Nåværende estimater anslår at mer enn hundre gener er involvert i utviklingen av AD.
Hvordan vet jeg om hunden min har albuedysplasi?
Albueleddsdysplasi er den vanligste årsaken til frambeins halthet hos unge hunder av store og gigant raser. Det er ikke uvanlig at lidelsen kan forekomme i begge albuer. På hunder hvor kun en albue er affisert ser man ofte den typiske «nikkingen» med hodet når det friske beinet plasseres i bakken og at hodet løftes når det vonde beinet plasseres i bakken. Hunder som har vondt i begge albuer vil ofte ikke ha en tydelig haltehet, men kan ha en mer «paddlende» bevegelse med frambeina. Halthet i forbindelse med albueleddsdysplasi blir gjerne forværret ved langvarig/hard aktivitet etterfulgt av hvile. Mange hunder er tydelig mer halte i det de reiser seg etter hvile, men vil deretter bevege seg bedre når de har kommet i gang. De fleste hunder med AD begynner å halte i ung alder, men hos noen vil ikke problemet oppdages før hunden er eldre. Selv om AD er vanligst hos store og gigant raser kan også små hunder rammes og problemet må vurderes som mulig årsak til en hvilken som helst frambeinshalthet som ikke er forårsaket av et kjent traume.
NKK AD røntgen og avlesning
Mange raser røntges rutinemessig for AD. Denne screeningen kan gjøres etter 12 måneders alder og er viktig i avlsarbeidet. Røntgingen gjøres hos veterinær som er godkjent av NKK for å ta AD røntgen. AD graderes i en internasjonal skala som viser om det finnes forkalkninger i leddet, ikke hvilken ovenstående defekt som er årsaken. Det er viktig å merke seg at tilstanden til leddbrusken ikke vurderes på disse bildene, da leddbrusk ikke er synlig på røntgen. Dette vil dessverre si at en grad 0 på røntgen ved 1 års alder ikke er noen garanti for at leddet er 100% friskt.
- 0
- ingen påviselige forandringer
- I
- milde beinpåleiringer, opptil 2 mm
- II
- moderate beinpåleiringer, 2-5 mm
- III
- kraftige beinpåleiringer, over 5 mm
Hvordan diagnostiserer veterinæren AD?
- Klinisk undersøkelse:
- Ofte kommer eier til oss med hunden fordi de har opplevd halthet eller stølhet hjemme. Ved en undersøkelse hos veterinær vil smerten og ubehaget kunne lokaliseres til albuen og en rutinert veterinær vil ofte også kun ved å undersøke hunden kunne være ganske sikker på hvilken patologi som mest sannsynlig er problemet.
- Røntgen:
- Ved mistanke om AD tas det alltid røntgenbilder. Røntgenbilder vil vanligvis kunne avdekke forandringer i albuen, men ikke alltid. Noen ganger kan forandringene være så små at de ikke synes på røntgen. Er vi likevel sikre på at problemet sitter i albuen vil vi i de fleste tilfeller anbefale å gå videre med en kikkhullsundersøkelse hvor vi får inspisert leddet og evt også behandlet problemet samtidig.
- Kikkhullsundersøkelse (artroskopi) av albue:
- Artroskopi er «gullstandard» teknikk for diagnose av problemer i et ledd. En kikkhullsundersøkelse utføres når dyret er i full narkose. Via artroskopi kan vi få en meget god oversikt over innsiden av leddet. Om det er løse biter i leddet (OCD, FCP, UAP) vil disse kunne fjernes med det samme. I de tilfeller hvor skaden kan opereres via artroskopi vil hunden vanligvis ha lite ubehag og bruke beinet ganske bra allerede kort tid etter operasjonen.
Hvordan behandles AD?
Konservativ (ikke-kirurgisk) behandling
I de aller fleste tilfeller vil veterinæren anbefale operasjon om hunden din lider av AD. I enkelte tilfeller, f. eks. hvor hunden har gått med problemet i lang tid og det allerede har dannet seg markante artoseforandringer, kan det være at man ikke oppnår så mye med en operasjon. I disse tilfellene vil pasienten få oppfølging av våre fysioterapeuter. Hjørnesteinene i ikke-kirurgisk behandling er opprettholdelse av idealvekt, fysioterapibehandling, tilpasset hjemmetrening og øvelser, samt om nødvendig smertestillende medikamenter. Ingen behandling vil kunne kurere artroseforandringene, men riktig behandling og oppfølging vil kunne ha betydelig effekt på mobilitet og vil kunne forbedre funksjonen i leddet samt hjelpe med å holde smerter og ubehag under kontroll.
Kirurgisk behandling
- Fjerning av fragmenter via artroskopi
- Om problemet er et eller flere løste fragmenter (OCD, FCP eller UAP) vil disse kunne fjernes artroskopisk. I de tilfeller hvor skaden kan opereres via artroskopi vil hunden vanligvis ha lite ubehag og bruke beinet ganske bra allerede kort tid etter operasjonen. Langtidsprognosene vil blant annet avhenge av graden av artroseforandringer på tidspunktet for operasjon.
- Korrigering av utforming av - og belastningene i albuen
- I de fleste tilfellene er det ikke kun løse fragmenter som er problemet i albuen og tradisjonell behandling med kun fjerning av disse har ofte ikke så gode resultater som vi skulle ønsket. Det er derfor ofte behov for å bedre passformen mellom de tre knoklene i albueleddet. Videre er det ofte ønskelig å forskyve deler av belastningen fra siden av leddet mot kroppen og utover for å redusere belastningen på den utsatte leddbrusken på siden av leddet inn mot kroppen. Avhengig av pasientens alder er det ulike kirurgiske metoder som kan benyttes. For de pasientene der problemet oppdages så tidlig at de kan opereres før de er 6 måneder gamle kan en relativt enkel prosedyre (Distal Ulnaostectomy) der det ene underarmsbeinet (Ulna) kuttes nære håndleddet benyttes. For pasienter under 1 år kan en mer komplisert teknikk (Bi-Oblique Dynamic Proximal Ulnar Osteotomy, BODPUO) der snittet i det ene underarmsbeinet (Ulna) legges opp mot albuen, dette snittet må da også legges på skrå. Dette er en komplisert operasjon som kun bør utføres av erfarne beinkirurger. Er hunden over 1 år er de enda mer komplisert, men det finnes en teknikk (Proximal Abducting Ulnar Osteotomy, PAUL) der et rett snitt i det ene underarmsbeinet (Ulna) legges opp mot albuen og beinet rekonstrueres med en vinklet plate. Denne teknikken omfordeler effektivt belastning fra siden av leddet mot kroppen og utover. Denne teknikken bør kun utføres av spesielt trente kirurger. Les mer om PAUL i en egen side om dette.
Hva er langtids konsekvensene ved albueleddsdysplasi?
Alle hunder som har albueleddsdysplasi vil utvikle artrose, men i hvilken grad varierer mye. Siden det ofte kan være noe inkongruens (at leddflatene ikke passer perfekt sammen) i forbindelse med albueleddsdysplasi vil leddflatene kunne gnisse mot hverandre slik at man får slitasje, selv om et evt løst fragment er fjernet derfor trenger de aller fleste hundene også kirurgi som korrigerer utforming av - og belastningene i albuen. Alle hunder med albueleddsdysplasi vil ha en eller annen grad av artroseforandringer allerede når diagnosen blir stilt. Dette kan enten være et resultat av et løst framgent som fungerer som en «stein i skoen» eller av inkongruens. Jo tidligere hunden behandles og jo mer komplett behandlingen er jo bedre er prognosene på sikt. Det er derfor viktig å alltid få sjekket unge hunder som halter innen rimelig tid sånn at man unngår at hunden går med et problem i f. eks. albue i lang tid før den får behandling. Tidlig diagnose vil kunne være avgjørende for hvor gode prognosene er på sikt.
Kirurgisk behandling for albueleddsdysplasi har som mål å behandle kilden til smerte og minimalisere risikoen for utvikling av artrose. Konservativ (ikke-kirurgisk) behandling av AD har som mål å behandle smerte og opprettholde mobilitet. Konservativ behandling er i de fleste tilfeller ikke anbefalt da denne behandlingen ikke vil kunne begrense utviklingen av artrose i samme grad som kirurgisk behandling. Fysioterapi for AD vil kunne fås ved vår rehabiliteringsavdeling hvor en av våre terapeuter vil hjelpe hunden din og deg med behandling både på klinikken og med råd og veiledning i forhold til øvelser og progresjon på trening som dere kan gjøre hjemme mellom behandlingene på klinikken.
Den kliniske betydningen av artrose vil være individuell for hver enkelt pasient og er vanskelig å forutsi på forhånd, og uavhengig av behandling, vil artose i en eller annen grad alltid utvikle seg på sikt. Noen hunder vil imidlertid kunne fungere helt fint hele livet, mens andre kan utvikle smerter og halthet på sikt.